Steg 02-25 Tema: Bra rom
Tekst av redaktør Tom Arne Møllerbråten
Jeg lærte for mange år siden at den tilsynelatende lille avstanden mellom Guds og Adams utstrakte fingre, er dypt symbolsk. I sjelesorg er dette et vesentlig poeng: selv i skapelsesøyeblikket, i den ultimate nærhet mellom skaper og skapning, opprettholdes en avstand. Gud gir liv, men uten å kontrollere. Adam får frihet til å forme sitt eget liv og ta sine egne valg.
La meg bruke dette som utgangspunkt for å si noe viktig om avstand og nærhet også i folkehøgskolen. Jeg tror folkehøgskolen må være det skoleslaget med minst avstand mellom
ansatte, særlig lærere, og elever. Det er ikke sjelden elevene litt utpå høsten beskriver lærere på folkehøgskolen som noe annet enn «vanlige» lærere. De er nærmere, og nesten alle elever beskriver det som noe positivt. «Lærerne her er mer som venner.»
Tette og gode relasjoner er bra. Likevel er det helt avgjørende at lærere, og andre ansatte, ikke glemmer det viktige ved å holde en viss distanse. Mellomrommet mellom oss og elevene må være der, som i skapelsen. Vi er ikke ett. Vi er ikke på samme nivå. Vi er ikke og skal ikke være bestevenner med våre elever. De skal heller ikke overta våre meninger og tanker, men kunne stille seg kritisk til det vi kommer med.
Vi kan lytte til elevenes livshistorier, men vi skal ikke overta kontrollen. Vi kan høre om viktige valg de står i, men vi skal ikke velge for dem. Vi kan gi en skulder å lene seg på, for en stund, men vi må styrke dem i å bære seg selv. Vi må veilede til selvstendighet. Nærhet er livsviktig i folkehøgskolen, men det er også avstand, som Michelangelo minner oss på.
Mellomrommet er altså viktig, men det er ikke det eneste rommet vi må være oppmerksomme på. Skolenes fysiske rom preger nok skoleåret mer enn vi noen ganger er klar over. Er det ryddig hos oss? Er det vakkert? Er det harmoni eller disharmoni? Gir det følelser av åpenhet eller er det trangt? De samme spørsmålene kan vi stille til det sosiale og det åndelige rommet på skolen. Og akkurat det ønsker vi å gjøre med dette nummeret av steg.
Kanskje det viktigste spørsmålet vi alle stiller: Er det rom for å være meg her? Er det plass til hele meg? Det håper jeg det er. Som folkehøgskoler har vi også et siste, men ikke uviktig, spørsmål vi må stille oss selv: Inviterer vi elevene våre inn i rom der folkelig opplysning og allmenndanning er mulig?