Steg 03-2023 Omdømme
da? Når folkehøgskole ble nevnt, hva ble sagt egentlig? Vi skulle så gjerne vært der og lyttet – og lært.
Tekst: Redaktør Tom Arne Møllerbråten
Her kommer et bilde på vår situasjon: Tenk deg at vår folkehøgskole var en restaurant. La oss si at det var en gammel, ærverdig restaurant som lå litt utenfor byen. I mange år hadde kundene kommet og vært veldig fornøyde med både maten, personalet og stemningen. Ryktene gikk om kvaliteten, og det kom stadig nye kunder innom. Det var ikke få som kunne fortelle at det var nettopp her, på denne restauranten, de hadde møtt hverandre for første gang og senere giftet seg.
En dag merket vi at det begynte å komme færre kunder enn vanlig. Og som alle i samme situasjon ville ha gjort, lurte vi veldig på hvorfor det plutselig hadde blitt en synkende kurve. Hadde maten vår blitt dårligere, hadde vi fått et dårlig rykte? spurte vi. Eller hadde personalet begynt å gi dårligere service? Nei, det kunne vi ikke forstå. Alle stod på som før, ja, kanskje til og med mer enn før.
Kunne det være at det hadde noe med rykter å gjøre likevel? Ikke at ryktene hadde blitt negative, bare at de hadde blitt borte. Kanskje gjestene våre hadde glemt å fortelle sine venner og familie om vår gode restaurant! Vi trodde egentlig ikke på det heller.
Så begynte det å gå opp for oss at et nytt kjøpesenter var etablert på den andre siden av byen. Kanskje folk hadde lagt om vanene sine? Vi hadde tapt mot noe vi ikke hadde kontroll over. Det var sikkert mye enklere å spise der når de først var der av andre grunner. Men vi visste jo samtidig at ikke alle spiste der, så det kunne ikke være hele forklaringen.
Men noe annet hadde skjedd, ikke bare her, men over hele landet. En ny trend fylte alle reklamekampanjer om dagen, både på TV og i sosiale medier. En helt ny type mat hadde slått an. Vi visste i hvert fall at vi aldri hadde vært i nærheten av å servere noe slikt. Kanskje det var grunnen? Vi var utkonkurrert av nye smaker, nye trender.
Vi visste at ikke alle spiste på kjøpesenteret, og vi trodde heller ikke at alle spiste denne nye maten, men hvor ble det av resten? Av en eller annen grunn hadde folk begynt å spise hjemme. Take away var mer utbredt nå enn tidligere. Folk valgte å være hjemme nå. Hva skulle vi gjøre nå? Det er spørsmålet.
Jeg tror også vi vet at folkehøgskole er så bra både for den enkelte og for samfunnet at den dalende kurven vil snu. Vi er helt sikre på det. Kvalitet selger.
Omdømme betyr noe, men det definerer ikke hvem vi er. Det er ikke få ganger jeg tenker slik: «Hvis ungdom bare hadde visst hvor bra det er å gå på folkehøgskole, ville vi ha blitt oversvømt av søkere.» Men vi må få fram budskapet om hvem vi er og hva vi er til de som ikke kjenner oss og som derfor ikke en gang vurderer å søke hos oss. Det er der vårt fokus bør ligge. •