Steg 03/24 Dannelse
ultimate konseptet for bare å gjøre det man liker, og nesten ingenting av det man ikke liker?
Ni måneder «på leir» med kule linjer og morsomme valgfag, og ingen prøver, eksamener
eller karakterer. Sett utenfra kan det nesten høres ut som et år uten ansvar, forpliktelser og kobling
til virkeligheten der ute.
Tekst: Tom Arne Møllerbråten, redaktør
Vi vet at mange elever har en spennende reise i sitt eget liv i løpet av disse månedene de går på
folkehøgskole. Mange kan fortelle at de er blitt tryggere i seg selv, at de i større grad tør å være seg
selv, ja, også at de vet mer om hvem de selv er. Mange har tilegnet seg ferdigheter og kunnskaper de
tidligere ikke hadde, og utallige turer utenfor komfortsonen har gjort dem modigere enn de var før.
Det er ikke tvil om at det foregår storstilt selvutvikling på folkehøgskole.
Selvutvikling er bra, også for samfunnet, men hvis dette var alt, ville vi da kunne snakke høyt
om dannelse? Hva er forskjellen på selvutvikling og dannelse? Hvis selvutviklingen først og fremst
kjennetegnes ved blikket mot en selv, vil dannelse ha blikket utover, mot fellesskapet, samfunnet,
historien, kunsten og naturen.
Den danske psykologen og samfunnskritikeren Svend Brinkmann har satt søkelys på «opplevelsessamfunnet
» og vektleggingen av det subjektive i vår kultur. Den felles, objektive virkeligheten
blir borte. «Der hører jeg til de som – lik Platon – sier at sjelen skal dreies vekk fra egoet og ut mot
verden. Det er en dannelsesprosess, hvor man nettopp overskrider det subjektive og når ut til en
felles virkelighet», sier han i intervjuet vi trykket i steg (nr 1 2024) tidligere.
Vi vet at mange elever erfarer kraften i fellesskap på folkehøgskolen, mange blir flinkere til å
inkludere andre og til å glede seg over mangfold. Vi vet også at mange blir mer samfunnsengasjerte
av å gå folkehøgskole. I fjor samlet elever inn over ti millioner kroner til bistandsarbeid. I møte med
andre kulturer, utfordringer i samfunnet og økende global klimakrise er det nettopp på folkehøgskole
mange erfarer at de kan gjøre en forskjell.
Så er det en side ved dannelsen jeg skulle ønske vi holdt høyere, og det er reisen bakover i vår
egen historie. Det har levd noen før oss, som både har tenkt lure tanker og gjort viktige erfaringer.
Vi bør ta med elevene til Aten, Jerusalem og Roma og derfra opp gjennom århundrene fram til i
dag. Det er så mange steder og mennesker å besøke, og vi trenger ikke en gang fly dit. Vi kan lære
av de beste og de verste eksemplene historien har å tilby.
Og til slutt, vi skulle ikke begynne å pusse støvet av dydene igjen da? Karakterdannelse? Aten,
Jerusalem og Roma har noe å fortelle oss om akkurat det.